Fyret

Hvilke lyspunkt følger vi for å lede oss i mørket?

Alle som har nattseilt vet fyrets funksjon, det viser rett vei i mørket. På et sjøkart er det veldig konkret hva som er en trygg led, den leder deg utenom skjær og grunner. I dag bruker vi begrepet om så mangt, i Norge har vi en Miljøfyrtårn-sertifisering og D2 kårer unge ledestjerner for bærekraft. Men hvis vi skal klare å styre oss unna de farene vi står overfor, burde det være en større nysgjerrighet og et rom for å snakke helhetlig om hva de faktisk er og hvordan de påvirker hverandre.

Jeg har selv nattseilt, både som mannskap og kaptein, og jeg vet hvor prisgitt man er fyret, at lyset viser rett vei, og at ikke alt er tåkelagt.

Og vi trenger lyspunkter nå, for det er mørkt, virkelig mørkt, på mange fronter. Vi har gradvis vent oss til nye normaler i det geopolitiske landskapet, å spørre ai når det er noe vi lurer på og meta briller blir godkjent for salg. Vi har vent oss til styrtregn av tropiske dimensjoner, at vi har mista vintrene våre, fiske i fjordene og tryggheten i å drikke rennene vann i en bekk. De fleste er nå enige om at klima er en viktig sak, men hvordan vi skal møte det og hvordan det henger sammen med andre områder blir for komplekst. Ikke en gang klima, miljø og biodiversitet er det naturlig at man skal se i sammenheng.

Og akkurat nå er det en annen sak som overskygger alt, og det er beredskap og sikkerhet. At det også kan henge sammen, at god beredskap kan være å ta vare på ressursene våre og kunnskapen vår, ikke bare for oss selv, men også for de som kommer etter, dysses ned og historier bygget på frykt brukes som unnskyldning for å bygge naturen ned.

Min bestemors største traume var et mønster av invasjon, sånn jeg ser det repeterte det seg tre ganger i hennes liv. Første gang når tyskerne bruset inn i hennes barndomshjem for å arrestere hennes eldre søster, andre gang da en annen kvinne forførte hennes mann i hennes eget hjem og tredje gang da en svindler utga seg for å være helsepersonell på hjemmebesøk tømte kontoen hennes.

Vi vet mye mer om traumer i dag enn vi gjorde før, vi vet at kroppen husker, at mønstre repeteres og at de videreføres i arv fra generasjon til generasjon om vi ikke er villig til å gjøre noe med dem.

Denne våren har det vært en veldig interessant diskusjon knyttet til traumeforståelse i offentligheten på grunn av den åpne dekningen av Høiby saken. Den jeg har hatt mest glede av å lese refleksjonene til er Lena Lindgren og flere av hennes artikler om saken i Morgenbladet. Men også teksten “Ble du egentlig voldtatt hvis du ikke kjempet i mot? Dét er spørsmålet!” om hvordan jussen ser et overgrep skrevet av Daria Glenter. Fordi i Høyby-saken så har det blitt veldig synlig hvordan traumer setter seg i kroppen, gjør noe med nervesystemet og programmerer adferdsmønstre som uten traumeforståelse sees på som irrasjonelle. Som å sympatisere med en overgriper mens han slår deg, eller kroppens evne til å gå inn i pleasing mode i et overgrep.

Når vi kollektivt går inn i overlevelsesmodus og frykt er det viktig at vi vet hvilken bagasje og programmering vi har med oss. Når vi ser at kommune etter kommune godkjenner utbygging av vindmølleparker, datalagringssentre og en gigantisk sprengstofffabrikk kan det virke som ingen voksne er hjemme. Men kanskje er det heller ingen som er bevisste på at de er gått inn i fryktmodus som på automatikk overkjører rasjonelle beslutninger?

Den traume tilstanden av at man ikke evner å forstå at faren er på vei, at man er i en helt ukritisk tilstand, helt grenseløs, er velkjent. Og at dette gjør deg sårbar og utsatt. Det er tydelig at dette er en gjenganger hos overgrepsofre. Men er det også sånn at vi er i et kollektivt traume som gjør oss helt ukritiske i møte med de som forteller oss en historie om at vårt energibehov er nødt til å fortsette å stige år for år? Er vi helt tåkelagt med tanke på hva som har verdi, ikke bare i dag, men for våre barn og deres barn?

NRK sender i disse dager en nyproduksjon av min barndomsfavoritt “Vi på Saltkråkan” av Astrid Lindgren. Min far kommenterte at han synes det var morsomt at de store barna gikk rundt på øya og lette etter dekning med mobilen, fordi sånn har det jo blitt. Jeg kjenner at det grøsser kaldt nedover ryggen og koker av sinne av tanken på å akseptere at den skjærgårdsidyllen skal forstyrres av en skjerm.

Når den ustabile verdenssituasjonen fortsatt var en ufordøyd nyhet i høst lagde Ida Jackson og hennes mann Jan Grue en litteratur podcast “Doom-scrolle-spesial” hvor de snakket om det fascistiske kuppet i USA og hva det betyr i et historisk lys. Et sitat fra denne runden festet seg hos meg, det var fra en av hennes ringerunde til venner særdeles god kunnskap om teknologiverdenen med spørsmålet hva gjør vi? Svaret var;

“Ikke en dritt. Blücher er allerede forbi Drøbak, og vår Halfdan Koth (aka Støre) aner ikke hvordan Blücher ser ut en gang. Vi er milevis bak amerikanerne og vi kan ikke be dem arbeidsinnvandre hit hvis de vil rømme fra regimet fordi vi har prioritert Exit-skatt, ikke å tiltrekke oss internasjonalt talent. Vi har tapt.”

Siden da har jeg undret meg, gått og tenkt, hva innebærer dette, hvordan kommer det egentlig til å se ut? Det var sikkert da jeg bestemte meg for å bli med på Ida´s kamp om å ikke gi opp.

De siste ukene har det vært ganske tydelig at han hadde rett i at invasjonen allerede har skjedd. Jeg er i skrivende stund på besøk hos en venninne på Sjøholt rett utenfor Ålesund, og i går kveld viste hun meg en simulering lokalavisa hadde laget av byggeplanene til det nye datalagringssenteret i skogen rett bak huset til foreldrene hennes. Statsministerens egen sønn, også en god venn, kjemper for sin lokale skog på Hurum, mot utbygging av en sprengstofffabrikk, og lignende historier foregår i hele landet.

Jeg kjøpte en forlatt husmannsplass i 2018, som basert på stedets ressurser, kunnskap og oppfinnerkunst hadde sin storhetstid på starten av 1900-tallet. Alle byggene er reist på tømmer fra egen skog, grunnmuren er hogd i sten fra eget grunnfjell og veggene er tettet med mose og leire fra skogen. Da jeg kjøpte det tenkte jeg at det skulle formidle en historie om et kretsløp på samme måte som vi hadde gjort i åkeren på den urbane landbruksarenaen Losæter i Bjørvika hvor vi dyrket egne grønnsaker, samskapte et måltid, nøt det sammen og leverte det siste overskuddet tilbake i komposten. Lite skulle jeg da vite at det ikke bare skulle handle om kretsløpet til maten vår, men også vår grunnleggende forståelse av ressurser. Kanskje også vår forståelse av den fysiske virkeligheten.

For det fyrtårnet jeg ønsker å bygge i dag, forteller ikke bare en utdatert historie om en forhistorisk tid. Det forteller om en tid da man fortsatt brydde seg nok om naturen til å jobbe med materialer som kunne slippes ut igjen. Man forstod at skjønnhet og estetikk var en kvalitet verdt å dyrke, gjenbruk var en selvfølge, ikke noe man måtte finne opp på nytt. Og nå trenger vi det, mer enn noen gang.

Den mest verdifulle ressursen jeg har tatt tilbake i livet mitt dette året er litteraturen. Først gjennom leseoppfordringen i heksesirkel kurset til Ida Jackson, så ved å bli med i lesesirkelen til Ragna Kronstad og denne uka i kunstprosjektet Future Library initiert av Anne Beate Hovin og kunstner Katie Paterson. At jeg selv hadde glemt denne verdien, fordi hjernen ikke maktet tempoet, scrollingen og switchingen, og i mange år derfor ikke fikk til å lese i det hele tatt, er skremmende.

Men heldigvis er det reverserbart. Noe av det mest fascinerende jeg tok med hjem fra Panchakarma, en ayurvedisk renselseskur på 3 uker jeg var med på i 2018, var at lesehastigheten og konsentrasjonsfokuset kom tilbake på topp nivå, når forstyrrelsen fra skjerm ble fjernet helt gjennom hele perioden.

Denne runden av lesesirkelen leste vi klassikeren “Til Fyret” av Virginia Woolf. Jeg kom litt sent i gang denne gangen og lyttet derfor i lydbokform fra stilasen på Vefaldneset, mens jeg forsiktig malte rundt pynten på de hundre år gamle håndblåste sprossevinduene på hovedhuset. Og hvis du lurer på hva jeg mener med at de på den tiden dyrket skjønnhet på en annen måte enn i dag, så oppfordrer jeg deg til å lese den. Fordi den verdien jeg ser i lysrefleksjonen av et håndblåst glass, sett opp mot potte tette hus med trelagsvinduer er kanskje vanskelig å forstå. I dag oppfattes muligens Woolfs språk nesten vulgært, overdådig, i hvertfall for mye, men tenk hvor fattige vi vil bli hvis vi venner oss til et maskinlært, ikke kroppslig, ai språk. Hvis vi gir fra oss ikke bare skogen bak huset vårt men også vår egen virkelighetsopplevelse.

Hvis du ønsker å dykke litt dypere i egen forståelse av ressurser, samtidig som du fokuserer på de lyspunktene som viser vei, så anbefaler jeg å bli med meg på overleveringen av årets bidrag til Future Library som foregår som en seremoni i Nordmarka søndag 28.06. Jeg anbefaler og å bli med på sanseretreat på Vefaldneset eller community brunch over sommeren. Alle arrangementene ligger ute på nettsiden vår foodstudio.no, og vi skreddersyr også opplevelser for grupper hvis du ønsker å skape noe for vennegjengen, kollegaene eller ledergruppa, så ta gjerne kontakt på cecilie@foodstudio.no.

Varm hilsen

Cecilie Dawes